Hvis en femåring i barnehagen betror seg til en ansatt og sier: «Mamma og pappa krangler masse, og jeg blir redd,» er dette viktig informasjon som må tas på alvor. For barn som lever under slike omsorgsbetingelser er det viktig at de har tilgang på barnehageansatte som møter deres fortelling med sensitivitet og faglig kompetanse.
Utforskende samtaler med barnet kan være nødvendige for å få bedre innsikt i hvilke omsorgsbetingelser barnet lever under. Var kranglingen en enkeltepisode, eller er det gjentakende hendelser hvor barnet blir overlatt til seg selv med håndtere redsel og andre sterke følelser? Det kan bekymringssamtaler være med å klargjøre. Men en samtale er mer enn en bare prat, selv om prat er en stor del av bildet. En slik samtale krever bevissthet rundt kommunikasjon og metode, fordi forskning viser en tydelig sammenheng mellom hvordan ansatte stiller spørsmål og hvilken informasjon barnet deler eller ikke deler (Gamst, 2017, s. 21). Sagt med andre ord: Det er en nær sammenheng mellom hvordan voksne kommuniserer og hva barnet forteller av informasjon, samt påliteligheten i det. Dette understreker behovet for at barnehageansatte er seg bevisst sitt bidrag til samtalen, og samtaler gjennomføres på en måte som fremmer trygghet og tillit, og ikke påvirker barnets frie forklaring.
Bruk av sensitiv, ikke-ledende kommunikasjon kan bidra til at barnet føler seg lyttet til og forstått, samtidig som informasjonen som kommer frem, blir mer pålitelig. Dette kan også bidra til å identifisere hjelpebehov familien eventuelt trenger fra hjelpeapparatet. Derfor er det viktig at barnehageansatte har grunnleggende kunnskap om hvordan de kan gjennomføre bekymringssamtaler med barn i førskolealder på en profesjonell og omsorgsfull måte. Eksempelvis kan Familievernet bistå foreldre som havner i gjentakende konflikter. Hvis foreldrenes konflikter er mer alvorlig og skader barnets psykososiale utvikling, er det barnevernets bord.
Omsorgen kan svikte på ulike arenaer
I velferdsstaten Norge er deler av barneomsorgen offentliggjort. Det offentlige – i dette tilfellet barnehagen – har overtatt deler av omsorgsoppgavene som tidligere ble gjort i og av familien. Dette kalles også for en defamilisering av omsorgen (Ellingsæter, 2012, s. 16). Omsorgen for de fleste barn i Norge over ett år er nå delt mellom familie og barnehage. Og ifølge barnehageloven skal barnehagen «i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg» (Barnehageloven, 2020, § 1). Barnehagepersonell utgjør – sammen med foreldre og andre signifikante omsorgsgivere – selve omsorgskjeden i barnas liv.
Hvis et barn lider under skadelig eller sviktende omsorg på hjemmebane, kan barnehagen være et sikkerhetsnett som tar ansvar. Barnehageansatte står i en unik posisjon til å kunne avdekke og rapportere[1] omsorgssvikten. Og ved omsorgsforhold som ikke er underlagt straffeloven kan ansatte veilede og støtte foreldre som strever, og slik bidra til å forebygge potensiell omsorgssvikt. For å kunne avdekke sviktende eller skadelig barneomsorg, er en eller flere samtaler med barnet det gjelder ofte aktuelt og nødvendig. Husk at barn i talefør alder er den nærmeste kilden til informasjon i eget liv (NOU 2017: 12, s, 11).
Hvis den profesjonelle omsorgen i barnehagen svikter – for eksempel hvis et barn blir utsatt for fysiske eller verbale krenkelser fra en ansatt – har også barnehagen en lovpålagt plikt til å håndtere slike situasjoner. I tillegg så kan barn også bli utsatt for krenkelser av andre barn i barnehagen. Da blir henholdsvis § 43, 41 og 42 i barnehageloven (2020) aktuelle, og i mange tilfeller er det også da nødvendig å samtale med det potensielt utsatte barnet. Igjen blir samtalekompetanse en viktig ferdighet.
Barn kan også utsettes for ydmykelser, grenseoverskridende handlinger og krenkelser av noen i nabolaget, på fritidsaktiviteter, i det religiøse fellesskapet, av besteforeldre eller andre og fortelle om det til en ansatt i barnehagen. Også i slike situasjoner kan trygge barnehageansatte spille en nøkkelrolle i å lytte til barnets fortelling, og bidra til at barnet og familien får nødvendig helsehjelp.
En lovpålagt oppgave og unik mulighet
I rammeplan for barnehagen står det at ansatte «skal ha et bevisst forhold til at barn kan være utsatt for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, og vite hvordan dette kan forebygges og oppdages» (Kunnskapsdepartementet, 2017). For å kunne oppdage slike forhold, og forebygge ytterligere, kan det være nødvendig å snakke med barnet direkte. Igjen, barn i talefør alder er den nærmeste kilden til informasjon. Mange barnehageansatte i Norge er forsømt og underernært på kunnskap om bekymringssamtaler med barn. Mange har fullført grunn- videre- og etterutdanning uten at slik samtalekompetanse sto på menyen[2,3]. Dette er et paradoks fordi barnehageansatte er den yrkesgruppen i Norge som tilbringer mest tid med barna i deres våkne tid, og som dermed står i en unik situasjon for å avdekke sviktende omsorgsbetingelser. Utdanningsinstitusjoner har i nyere tid tatt ansvar, og en evaluering viser at alle utdanningsinstitusjoner har idag noe undervisning om vold og overgrep, men omfanget og innhold varierer (Prop. 36 S, s. 61).
I flere år har jeg jobbet tett opp mot barnehagesektoren. Ved å holde foredrag i enkeltbarnehager og på nasjonale konferanser har jeg tett dialog med barnehagefolket. Min opplevelse er at mange er motivert for å engasjere seg i bekymringssamtaler med barn, men at de kan være engstelige for å stille feil spørsmål eller være usikre på fremgangsmåten. Og det er forståelig i lys av det årelange fraværet som har vært på ulike utdannelser.
En minimumsstandard
Jeg mener at barnehageansatte bør ha en minimumsstandard på kompetanse med barn om sensitive og ikke-ledende bekymringssamtaler. En slik minimumsstandard kan muliggjøres ved at det undervises om det på utdannelser og kursdager, at det forskes på temaet, og at det skrives fagbøker om det. Det er riktignok skrevet noen gode fagbøker på tematikken, for eksempel boken Profesjonelle samtaler av Kari T. Gamst (2017). Samtidig er barnehageansatte en yrkesgruppe som har lite kontortid (plantid). Det var med dette utgangspunktet jeg så behovet for noe mer lett- og kortlest litteratur på tematikken. I januar 2025 ga jeg ut boken Sensitive samtaler med barnehagebarn: Åpen og ikke-ledende kommunikasjon ved bekymring på Fagbokforlaget. Det er en lettlest bok på under 100 sider, og jeg håper og tror at den boken kan bidra til å øke barnehageansattes trygghet og kompetanse til å engasjere seg i bekymringssamtaler med barn de møter i jobben. I et større perspektiv kan det bidra til profesjonsutvikling i sektoren.
Hvorfor skal barnehageansatte snakke med barn ved bekymring?
Det er flere grunner til det – både juridiske, medisinske og psykologiske:
- I henhold til barnehageloven § 46 har alle ansatte i barnehagen en plikt til å være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten. Dersom en ansatt har grunn til å tro at et barn utsettes for mishandling, alvorlig omsorgssvikt eller mangelfull daglig omsorg, skal dette meldes til barnevernstjenesten – uavhengig av taushetsplikten. For å vurdere om det faktisk foreligger grunn til bekymring, kan en utforskende, ikke-ledende samtale med barnet være et viktig verktøy for å få innsikt i barnets situasjon.
- Barnekonvensjonen § 12 slår fast at barn har rett til å bli hørt i saker som angår dem. En sensitiv og ikke-ledende samtale kan bidra til å ivareta denne rettigheten, men det handler ikke bare om at barnet blir hørt – det handler også om hvordan det blir hørt. Samtaler med barn i sårbare situasjoner krever trygghet, respekt og en metode som fremmer barnets egen stemme uten påvirkning fra den voksne.
- Barn som lever under skadelige omsorgsbetingelser, er i risiko for både psykiske og fysiske belastninger[4]. Gjennom trygge samtaler med kompetente ansatte kan barnehagen bidra til at disse barna får nødvendig hjelp, og at familier som strever blir fanget opp av hjelpeapparatet. Dette kan redusere risiko for videre belastninger og skjevutvikling.
- En trygg voksen i barnehagen kan spille en avgjørende rolle for et barn som opplever omsorgssvikt. Ved å møte barnet med sensitivitet og anerkjennelse kan en samtale gi barnet mulighet til å sette ord på opplevelsene sine, forstå det som skjer, og få hjelp til å håndtere det som er vanskelig. Barnehagen er derfor en viktig arena for tidlig innsats og støtte til barn i utsatte livssituasjoner.
Det er altså flere åpenbare grunner til at barnehageansatte skal og bør samtale med barn i risiko. Og til det trengs kompetanse. Jeg håper bøkene jeg har skrevet, samt denne bloggen, kan inspirere til kompetanseutvikling i barnehagesektoren.
[1] Til barnevernstjenesten og/eller politi – gitt at vilkårene for en slik bekymringsmelding er oppfylt. Se barnehageloven § 46 Opplysningsplikt til Barnevernstjenesten (også kalt «meldeplikten») og straffelovens generelle bestemmelse § 196 Avvergingsplikt(se www.plikt.no).
[2] I 2018 ble den digitale opplæringsplattformen www.snakkemedbarn.no lansert av de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging – på oppdrag fra BUFDIR. Selv om plattformen er en viktig nasjonal satsing, er det fremdeles et stort behov for kompetanseheving.
[3] https://www.utdanningsnytt.no/barnehage-barnehagelaererutdanning-seksuelle-overgrep/alvorlig-at-barnehagelaererstudenter-mangler-kunnskap-om-vold-og-overgrep/173514
[4] ACE-forskningstradisjonen (Adverse Childhood Experience) har i mange tiår vitenskapelig dokumentert sterke sammenhenger mellom relasjonelle belastninger i tidlig barndom og senskader i voksenlivet. Vil du lære mer om dette, kan jeg anbefale boken Hvordan krenkede barn blir syke voksne (Kirkengen & Næss, 2021).
Litteratur
- Ellingsæter, K. I & Widerberg, K. (Red.). (2012). Velferdsstatens familier: Nye sosiologiske perspektiver. Gyldendal akademisk.
- Gamst, K. M. T (2017): Profesjonelle barnesamtaler: Å ta barn på alvor. Oslo: Universitetsforlaget
- Kunnskapsdepartementet (2017). Rammeplan for barnehager. Forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Utdanningsdirektoratet. https://www.udir.no/globalassets/filer/barnehage/rammeplan/rammeplan-for-barnehagen-bokmal2017.pdf
- NOU 2017: 12. Svikt og svik. Gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Barne- og likestillingsdepartementet.
- Prop. 36 S (2023-2024). Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028). Justis- og beredskapsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-36-s-20232024/id3018905/?ch=1